Soria Moria til Verdens Ende 2021

Tekst: Ole Marius Røsten

En gang sent på høsten i 2020 fikk jeg melding fra min gode venn Kolbjørn Botten om at han og min daværende ukjente venn Morten Melå var påmeldt dette løpet som har den befriende forkortelsen SMVE - Soria Moria til Verdens Ende. Faen, faen, faen tenkte jeg og meldte meg på. Vår synkroniserte galskap endte med startnummer 17, 18 og 19. Tre herrer fra Bodø uten voldsomt med erfaring annet enn en rufsete 50-miles, 10 mil i Nordmarka og en lovende, men for lengst svunnet ski- og løpekropp. Men faen heller, - om ikke nå, så når da?

I oktober var chat-gruppa SMVE-21 oppe og gikk. Bilder, artikler, løpeturer og treningsprogram ble diskutert. Gram, vannsøyle, demping, feste, næring, drikke, vannblemmer, navigering, Garmin, Maurten, chia og styrke var ord som gikk igjen. Jeg delte et bilde som ble tatt for to år siden av Kolbjørn og meg. Fra en søndag. Det var snø og vi travet ca to mil. Husker vi syns det var ganske vilt å løpe 2 mil en vanlig søndag. (Jeg måtte gå litt i en bakke). I vår var 2 mil en av de vanlige midtuketurene. Ikke noe spesielt med det. Grensene har flyttet seg drøyt på to korte år. 

Vi valgte hver vår tilnærming til løpet. Selv valgte jeg å laste ned et svært detaljert treningsprogram fra Sage Running. I tillegg var jeg i tett dialog med Thomas Nilsen (Fysio, osteopat og kognitiv terapeut på Moveo) om styrketrening, restitusjon og andre utfordringer.
Kolbjørn hadde sine kilder og satset på et variert opplegg med styrke, sykkel, ski og løping. Han fikk litt færre kilometer på føttene enn Morten og meg og brukte det mot oss for det det var verd.

Morten bare knallet på og gikk rett på 110+ uker ispedd styrke og familieturer med hund, døtre og kone. «Morten, din jævla hai!», minnes jeg å ha skrevet da han snart var over i sin fjerde uke uten hviledag.

Vi skulte på og beundret våre forskjellige opplegg og var aldri helt sikre på hvem som gjorde det riktige. Det skulle vise seg at det viktige var kontinuiteten og en viss mengde. Gjør det du tåler og så mye av det som du tåler. Gjerne varier litt. Det er tipset mitt, etter denne erfaringen. 

Morten var den eneste av oss som måtte ta seg en liten skadepause underveis. Usikkert om skaden var relatert. Det sier meg at vi var veldig flinke å tilpasse mengde og belastning. Det skal dog sies at vi alle tre dyttet på noen grenser. For min del toppet det seg da barndomsvenn og fabelaktige kompis Erik Fygle tok meg med på løpetur rundt Soløyvannet i +1C°, sludd og sedvanlig Bodøvind. Turen er i overkant av 2 mil og 5k hjemmefra tok vi farvel, for da skulle jeg løpe 10 x 3min på bane. På dette tidspunktet var det lenge siden jeg hadde mistet følelsen i tær og fingre. Jeg hadde vært to ganger i skauen for å tømme kroppen for næring og følte meg tom, fryktelig kald, treg og uinspirert. De 50 minuttene med intervaller med krum nakke, i sørpe og isvann er det desidert vondeste jeg har gjort i to løpesko. Da jeg omsider kom hjem, var jeg seriøst redd for å ha ødelagt et eller annet i føtter og hender. Jeg var blå og lilla, skalv ukontrollert og satt på huk på badet som en forfrosset, nordisk Gollum og lurte om dette løpet med alt som følger med det virkelig var så «precious». Vel, jobben ble gjort og med våren kom race week skremmende nært. 

Morten og jeg valgte å løpe «Juran Ultra» 1.mai, arrangert av Roald Frøskeland, som en slags generalprøve. At Roald ga seg som aktiv løper er en sorg som er tung å bære for lokale løpe-entusiaster. Heldigvis er han fortsatt en viktig brikke i miljøet og en usedvanlig bra fyr. Juran ble årets første Ultraløp i Norge. Det foregikk i fortreffelige omgivelser i Gildeskål kommune og er i overkant av seks mil langt. Undertegnedes plan for løpet var å ta det like rolig som tenkt på SMVE, samt se Morten forsvinne foran meg som en våryr, elegant elgokse med sine lange klyv på tynne, sterke ben. Alt gikk etter planen og det roet ultranervene mine betraktelig. Løpet ble for øvrig vunnet av Bodø Bautas Erland Eldrup og Tirill Johansen. 

Race week kom omsider. På de fem hverdagene før løpet hadde jeg en kort løpetur, en lengre runde imaginær influensa med feber, begynnende omgangssjuke (også den imaginær), krampetendenser i lår og legger, pluss jevn hodepine og urolig søvn. Da jeg satte meg i bilen torsdags ettermiddag for å kjøre de 120 milene til Oslo, var jeg langt fra sikker på om jeg kom til å klare å løpe i det hele tatt. Jeg var tvert imot ganske sikker på at alt kom til å gå rett i dass. Men kjøreturen roet meg litt og da jeg våknet på en usexy rasteplass noen mil utenfor Trondheim fredag morgen og lette febrilsk etter nærmeste do, kjente jeg til min store overraskelse at frykten var borte og styrken tilbake. En vag følelse av selvtillit vokste i meg. 

Kolbjørn og jeg skulle sove på samme hotell i Tønsberg og Morten på Nøtterøy. Fredagen gikk som planlagt for oss alle tre, med mye tid brukt på pakking og rotering i senga før vi alle omsider fikk en god natt dagen før dagen. Kl 10:30 stod vi utenfor hotellet med nerver, løpeklærne på og en vanvittig dropbag, som hadde holdt til minst 5 100-milesløp, og ventet på Morten. Morten kom og vi forlot det kjente og inn i en ukjent «ultra-verden». Vel fremme på Hengsrød var det ikke noe problem å føle seg velkommen. Arrangementet framstod ryddig og hyggelig fra første sekund. Lett å finne frem, god plass og svært imøtekommende stab som opptrådde med stor ro og gjennomføringsevne med overskudd. Dette lovet bra. Vi gjorde våre ritualer (som i all hovedsak består av å spise, drikke litt nervøst og for mye, samt gå på do overraskende mange ganger) og kl 11:50 sto vi klare for å vente på startskuddet sammen med ca 100 andre merkelige skapninger. Vi følte på en sterk fornemmelse av å være fremmed, uforberedt og samtidig godt ivaretatt. Litt som første skoledag på nytt igjen.

10 – 9 – 8 – 7 – 6 – 5 – 4 – 3 – 2 – 1 - LYKKE TIL OG GOOOOOOOD TUR! Jubel og heiarop fylte lufta og snart hadde vi tatt våre første steg i vår første 100-miles. For en euforisk opplevelse. Det skjer. Nå. Akkurat her, på dette tidspunktet deltar vi i et vanvittig løp vi har tenkt og snakket om på inn- og utpust i snart trekvart år. Briste eller bære!

Det krystalliserte seg et bilde rimelig kjapt. Kolbjørn og jeg var opptatt av å gå oppover og bratt nedover, samt ikke løpe noe fortere enn 6:00 min/km. «App-app-app», hørte jeg min makker si da vi fant for fin flyt på en av de gode grusveiene helt i starten. «App-app-app, ikke fortere enn 6!» Vi gliste og så til vår fornøyelse at vi snart var helt sist i feltet. Morten hadde kledd på seg sine elgeben og travet fornøyd og uanstrengt foran oss og ganske snart var den høye skikkelsen med den hvite Swix-trøya borte mellom trær og jorder. Vi måtte bare la han gå. Holde seg til planen, mumlet vi mens vi kjente det klødde godt restituerte løpemuskler.

Da vi trodde vi var helt bakerst, dukket det opp to stykk i ryggen vår. En umåtelig blid og åpenbart veltrent fyr med kledelig hipt ultraløperskjegg og en dame med sykt mye klær på seg. Vi slo av et par ord og plagdes litt med å forstå den bergensktalende damen, men tolket vår skjeggete mann med muskuløse legger lett, da han pratet det vi nordlendinger anser som bokmål. Vårt tempo sammenfalt deler av løypa og vi var litt usikre på hvilken type folk dette var. Svære sekker hadde de også. Noobs, tenkte jeg for meg selv. Enn å pakke så tungt på en tur som dette.

Vel, vi fulgte hverandre delvis de første milene. Ofte gled vi fra dem og akkurat like ofte tok de oss igjen da vi navigerte feil. Vi fikk en gryende ide om å kanskje bare følge disse raringene hele veien. De så ut til å vite hva de holdt på med og i tillegg hadde de en dedikert GPS med løypa lagt inn. Min klokke med løype og Ultra-Track ble for upresis og Kolbjørns telefon var upraktisk og ikke lett tilgjengelig.

Vi fant uansett en veldig behagelig rytme og de første milene gikk av seg selv. 

Vel 2,5 mil ut i løypa, på vei ned en sti og ut mot en vei myser Kolbjørn og sier. «Er det Melå’en som står der fremme?» Jovisst var det det. Den skikkelsen kunne jeg kjent igjen hvor som helst og når som helst. Vi snakket om at han kanskje hadde «tatt til fornuften» og valgt å vente på oss. Legge seg i sneglefart han og. Men gleden blir snart vendt til uro da vi ser at han åpenbart plages. Da vi kom fram, ble mistanken bekreftet. Morten har falt og noe i skuldra er virkelig ødelagt. Vårt vennepar fra tidligere kommer til åstedet. Det viser seg at Øystein, som han heter, er osteopat og har litt kunnskaper som kan komme Morten til gode. Han konstaterer fort det Morten mistenker. Dette er ikke noe han går av seg og løpet er dessverre over for hans del. Både Kolbjørn og jeg må snu oss. Vi sparker litt i grusen, snufser og skylder på allergi. Dette var virkelig, virkelig triste nyheter. Vi snakker litt til. Prøver å trøste Morten (eller oss selv). Morten ber oss ta det vi vil ha fra sekken og forsikrer oss om at alt går bra og at han blir hentet snart. Vi løper motvillig videre. Det tar ei drøy mil før vi snakker noenlunde flytende igjen. Det gjør vondt å bare skrive om det nå i ettertid. 

Vi gleder oss til første spiseplass. Ca 4 mil ut i løypa står det et velsignet hvitt partytelt fylt til randen med potetgull, Cola, sjokolade, kanelsnurrer, kaffe (!), buljong, appelsin (herregud for noen gode appelsiner), vannmelon, kjeks og flere ting ultraløpere liker. Kolbjørn refererer til Tarahumara-folket og sier at de satt seg alltid ned når de spiste underveis. Slappe helt av. Vi føler oss litt ultra og gjør det samme. Ut av skogen og inn på området kommer etter hvert Øystein og Øyunn, som hun heter, og slår seg ned sammen med oss. Vi snakker litt om mat og det viser seg fort at Øystein ikke overlater noe til tilfeldighetene. Han har stålkontroll og vil gjerne sjekke innholdsfortegnelsen på den prosesserte maten som serveres. Han anbefaler meg å ikke drikke buljongen. Jeg trosser hans anbefaling, motvillig. På dette tidspunktet skjer det noe avgjørende. Jeg er normalt sett en påståelig, kverulerende og tidvis irriterende fyr. Da jeg har disse egenskapene, passer det fint å være vegetarianer. Øystein er så langt fra veggis som man kan komme. I sekken sin har han cheese burger med bacon uten brød. Han er beinhard og vet sjukt godt hva han prater om. Øyunn himler litt med øynene og dytter i seg sukker, hvetemel og smaksforsterkere som Øystein nettopp har forklart er djevelens verk og kroppens hovedfiende. Jeg står i et dilemma. Kolbjørn og jeg har blitt enige om å følge på disse to. Det ser ut som de har litt peiling, tross mye klær og latterlig tunge sekker. Også har de en GPS vi har veldig bruk for. En GPS Kolbjørn glemmer av viktigheten av i et nesten avgjørende øyeblikk, men mer om det senere. Dilemmaet mitt består i at jeg kan ikke gjøre meg uvenner med denne fyren. Han har også masse kunnskap som jeg ikke kan matche. Normalt sett ville jeg gitt ham rekka med karbonavtrykk, dyremishandling, at Messi er veganer, nevnt Scott Jurek 60-70 ganger osv. Jeg legger ut noen bleke setninger, som i all hovedsak forsvarer mitt valg, mer enn det angriper ham. Det virker. Vi finner tonen og på vei ut fra check point er vi inne i en lang samtale om bærekraftig jordbruk, toksiner og om frukt som vil bli spist. Det var derfor appelsinen smakte så godt! Herregud, tenker jeg. Dette ble jo spennende og lærerikt! Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?

Kolbjørn er godt i gang med en sedvanlig nerdete samtale om løpere og tider. Jeg klarer aldri å la disse tallene og navnene feste seg. Han derimot. Han er en levende svamp. Han suger det til seg med en interesse og en lagringsevne som er formidabelt beundringsverdig. Jeg føler meg alltid som en vimsete 3-åring når Kolbjørn forteller om tider og løpere jeg aldri har hørt om.

Men jeg skjønner etter hvert at Kolbjørn har truffet en slags gullåre her. Han snur seg stadig og smiler rått til meg. Til og med en tommel opp får jeg av og til. Det eneste disse signalene minner meg om er den tiden vi var i tenårene og en kompis hadde fått fulltreff på en kommende partner på fest. Jeg klarer ikke å se for meg at Kolbjørn prøver å sjekke opp Øyunn, så det må nok være noe annet. Omsider slipper han seg ned til meg og forteller at vi løper med en levende legende. Hun kan vise til vanvittige prestasjoner og har knekt mange, mange konkurrenter opp gjennom tiden. Kolbjørn er brennsikker. Henger vi på disse to, kommer vi til å klare å fullføre. Jeg kan ikke annet enn å være enig. Første maraton av i alt nesten fire er unnagjort. Vi har funnet noen å løpe med. Vi er mette og fortsatt fulle av energi. Været er perfekt og stien er god. Akkurat nå er alt bare godt.

Vi var helt sist, men vi plukker noen løpere her og der. Ikke det at plassering hadde noe betydning for min del, men det er en bekreftelse på at det er veldig lett å starte for hardt og gå på en smell. Vi har en fin fart og tone de neste milene. Praten går lett og vi nærmer oss neste check point. Løypa er spesiell i år, grunnet pandemien. Vi løper først en loop på 8 mil, så en ny loop fra samme sted på 3 mil, før vi avslutter i den originale løypa de siste 5 milene fra Hengsrød, gjennom Tønsberg, til Tjøme og en kronglete vei helt ut til verdens ende.

Den siste mila inn til Hengsrød er litt kjedelig. Mye asfalt og bebyggelse. Vi ser inn vinduene til folk. Det er blitt kveld og det lyser varmt inne i husene. Der sitter de, tenker jeg. Med pledd og hjemmelagapizza. De krangler humoristisk om Grand Prix-låtene og spiser smågodt fra dype skåler. Pysjbukse og litt for stor t-skjorte dypt nede i komfort, sofa og diger flatskjerm. Jeg tar meg en bit av Skott Jurek-baren jeg gikk lei av allerede tidlig i ettermiddag og kjenner på en slags misunnelse. Jeg ser for meg at en husstand åpner døra si for oss. Vi får dusj, mat og gode stoler å sitte i. Vi har snart vært i løypa i 12 timer. Det er småkaldt og regn i lufta. Klart det frister. Jeg rister av meg fantasiene og kommer tilbake til livet og løpet. Jeg kjenner det lugger litt i venstre kne. Det har jeg kjent før og sist jeg fikk det, var det bom stopp etter 6 mil. Nå er vi oppe i 7. 

Vi kjenner oss plutselig igjen. Her er strekka vi løp for 12 timer siden. En usedvanlig rask fyr løper forbi oss og sier at matstasjonen er rett der framme. Han er tre mil foran oss i løypa og i ettertid fikk jeg vite at han kom på andreplass. Vi tar oss god tid på stasjonen. Jeg skifter litt klær, spiser og fyller opp sekken med nødvendigheter for tre mil på stien i nattens mulm. Øystein nyter en av sine mange burgere og jeg filmer han mens jeg gjentatte ganger spør om den døde kua smaker godt. Jeg har i ettertid notert meg at om en setning ikke er morsom første gangen, blir den sjelden morsom av å gjenta den gang, på gang, på gang, på gang. Herregud for en dust jeg er. Øyunn sier at nå må jeg slå av kameraet, for nå skal hun skifte. Øyunn berger meg fra rundjuling.

Det er kaldt i teltet, det lukter rart. Folk spiser, skifter, smører føtter og er svært lite tiltrekkende. Gresset er vått og gjørmete og jeg hører en spy rett ved der jeg sitter. Han må bryte. Han sier mellom brekningene at han kun har fått i seg to desiliter væske de siste milene. Jeg drikker to store slurker Iskiate, spiser litt og kjenner at vi må komme i gang. De andre er på samme plass. Kalde, våte og støle går vi inn i natten og en runde på 3 mil. Når den er unnagjort, tenker jeg, er vi langt over halvveis, natta er over og vi kommer til å få fornyet styrke. Jeg tok feil og hadde rett på samme tid. Men nå er klokka 01:30 og det er ingenting å gjøre med det. 

Vi går mest nå. Jeg plages med kneet, Kolbjørn med akilles og vårt vennepar tror jeg gjør det de klarer. Sekkene de bærer er tunge, men det er ikke for at de er noobs eller spesielt dumme. De TRENER. De er med i dette løpet, men det er trening til et annet løp. De skal løpe Oslo – Bergen og må øve på å forflytte seg med tung sekk. Akkurat på dette tidspunktet har jeg veldig vanskelig for å forstå hvordan noen vil bevege seg over 6 mil om dagen i 9 dager på krevende stier og et nærmest uendelig antall høydemeter.

Vi går forbi en bekk der Kolbjørn fylte flaska sist. Vi snakker om vannforgiftning og Kolbjørn viser fram filtret han har kjøpt til flaska. Dreper 99% av bakteriene i vannet, forteller han. Øyunn sier til meg at hun er kvalm. Jeg ser på henne og hun får et drag over fjeset som minner meg om et villdyr på flukt. Plutselig spyr hun. Øystein bare fortsetter og prater som før. «Det var bare litt magesyre», proklamerer hun stolt og jeg later som at jeg forstår at det var bra. Egentlig er jeg dypt bekymret. Jeg forstod etter hvert at dette var vanlig for henne og det skjedde et par ganger til i løpet av turen. Neste gang det skjedde var også jeg herdet, som Øystein, og smilte uten tenner da jeg fikk vite at det kun var magesyre denne gangen også.

Jeg husker ikke all verden fra denne loopen. Noe er nok blandet med andre minner fra turen, men noen detaljer sitter. Som da vi kom til grinda der Kolbjørn og jeg løp feil første gangen, da jeg på en asfaltstrekke fortalte en alt for grov vits som ga null respons og da vi snakket om den grisebonden som hadde drept over 50 mennesker og foret seg selv og grisene med dem. De fant menneske-DNA i kjøttdeigen.

En lystig gjeng ankom Hengsrød på morgenkvisten. Kolbjørn og jeg så en mulighet til å komme i mål på ca 26 timer. Øyunn så på oss som om vi var fullstendig gale. Vi var selvfølgelig ikke nær den tiden. Men vårt delmål om 30 timer, var innen rekkevidde.

Jeg skiftet sokker og sko denne gangen. Øyunn, Øystein og Kolbjørn gjorde det samme. Inne i teltet. Mens vi spiste. Jeg lo og filmet. Nok en gang ble jeg idioten på check point. 

To middelaldrende herrer fra Bodø Bauta og Tverlandet IL startet med friskt mot etter inntak av smertestillende tabletter, Iskiate, kanelsnurrer og annen føde. 5 mil i varierende, men all hovedsak vått terreng ventet oss. Vi løp og gikk om hverandre. Gjennom gjørmete stier, hard asfalt, lette grusveier og gjennom feilnavigerte kratt og busker. Det fløt ganske bra og vi var ved godt mot.

Jeg skjønte vi var slitne da kirkeklokkene kimte i det fjerne kl 10:00 og Kolbjørn febrilsk, men sakte og klønete, sveipet pekefingeren over skjermen på telefonen. «Hallo?», sa han nytteløst i den uforstående telefonen. «Hva er det slags lyd?», spurte han meg med et slags dødt, undrende ansikt. «Det er kirkeklokkene», sa jeg til han. «Det er ikke telefonen din som ringer, det er kirkeklokkene». Vi lo kraftløst, men ektefølt.

Vi var lenge alene Kolbjørn og jeg. Alene med rare utsagn og forsøk på å regne ut hvor lenge vi hadde igjen. Klokkene våre viste litt forskjellige antall kilometer, noe som kompliserte regnestykket for to svært kognitivt svekkede menn denne søndags formiddagen. Vårt vennepar hadde ennå ikke tatt oss igjen og farten vår gikk gradvis ned. Den første inspirerende mila var for lengst over og vi skjønte at det fortsatt var veldig, veldig lenge igjen av løpet. 

Da vi endelig ble tatt igjen, ble vi nok egentlig mest letta. Firkløveren var samlet igjen! Jeg prøvde meg på litt humor med at vi var i ultraens lillejulaften da vi kom til den 23 timen i løypa. Jeg var helt sikker på at det ikke var spesielt artig da jeg dro fram julaften-timen OG første juledagstimen, men måtte selvfølgelig teste vitsen på mitt utslitte publikum gjennom Tønsbergs gater. 

«Her er porten til helvete», sa Øyunn da vi skulle gripe de tre siste milene. De som stod på matstasjonen etter tretten mil i løypa, sa at vi var de eneste som kom leende og pratende inn på området. Herregud for en skravlegjeng. Håper det var flere enn meg som pratet!

De siste tre milene var stygge, med noen små glimt av smil og fornyet mot. Små milepæler. Steg for steg herfra og til evigheten. Hvert steg gjør at du er nærmere målet. Hvert jævla steg med det kneet som gjør alt det kan for å stoppe deg. Det lugger og river. Jeg jobber en intens kamp for å holde bevegelsesmønsteret normalt. Ikke heis skuldrene, gjør hele bevegelsen fullt ut, vær sterk, det er masse kraft igjen. Smerten er midlertidig. Det gjør bare vondt. Overse det. Gi faen. Gå for helvete. Finn en takt. Ikke sakk av, opp med hodet. Din jævla sytete idiot. Kutt ut å synes synd på deg selv. Tusenvis av folk har gjort dette før deg. Ta deg sammen.

Tankene raser gjennom hodet. Jeg forsøker å holde tanken på hvor mange timer vi har igjen på avstand. Men tanken innhenter meg. Minst 6 timer. Fy faen. Kan ikke ha det så vondt, så lenge. Det går faen ikke. Ut av den negative sirkelen Ole! Ut! Se på Øyunn fremst der. Leder flokken med stø hånd. Råsterk opp bakkene. Kraft i frasparket fortsatt. En levende legende på tur sammen med deg. Du klarer dette!

Til og med Øystein sliter nå. Skjegget har for lengst mistet sin velfriserte fasong og han må stadig vekk tøye og trykke på noen triggerpunkter. Skuta er lekk og vi er fortsatt på dypt vann. På siste matstasjon, 15 kilometer fra mål, tør ikke Kolbjørn og jeg å stoppe. Vi er redde for å stivne fullstendig. Jeg rekker frem to samlede, åpne hender. Som en tigger på et fortau i en storby. Potetgull ber jeg. Hendene fylles og jeg begraver ansiktet mitt i saltet og fettet og karbohydratene. Cola, sier jeg og får et sånn tannlegeplastikkbeger med lunken Cola. Drikker alt i en slurk, takker og tvinger kroppen min til å bevege seg. Det føles som å få i gang en fastrustet kjede på en vinterlagret sykkel. Kroppen og viljen protesterer. Jeg syns kroppen min og viljen er en ynkelig drittunge og presser på. Vi er på Tjøme. Over den godt trafikkerte broa går Kolbjørn et stykke bak meg. Han holder på med noe på telefonen. Usikker på om han i det hele tatt klarer å åpne den. Jeg kjefter litt på ham og begynner å gråte. Først et lite hulk. Så et til. Så gir jeg opp og bare gråter. Folk kjører forbi og ser dette spetakkelet gå på brua inn til byen deres. De forstår ikke. De kommer aldri til å forstå, tenker jeg. 

Turen på Tjøme var så stygg, så stygg. Og det på en så uendelig vakker plass. Jeg var som en slags selvvalgt «Piken med svovelstikkene», som fikk det verre jo finere alt var rundt meg. Jeg ville tenne et lys som tryllet fram en sofa og en dusj. Nei, et boblebadekar, jordbær og en vennlig men taus massør. Løft meg ut av dette, jeg klarer ikke mer! Kolbjørn sjanglet foran meg. Han hikket og rapte og var nær ved å brekke seg flere ganger. Gå for faen! Opp med hodet. Ikke tenk. Bare gå.

Velmenende turister smilte og spurte om vi var med i et løp og om hvor langt vi hadde løpt. Hold kjeft, tenkte jeg men jeg smilte og sa: «Snart på sekstende mila, hehe». «Oi, oi», svarte de. Som om de forstod rekkevidden av å forflytte seg så langt.

Gå for faen. Gå! Du er i ferd med å fullføre en drøm.

5 kilometer fra mål hadde jeg min siste gnist av glede. Det varte ca 3 sekunder. Bare fem kilometer igjen. Bare fem! Jeg tenkte på hvor langt det er. Fra mitt hjem og til sentrum er det 4,2 kilometer. Jeg har gått den distansen i fylla, på natta. Trøtt og sulten. Shit, det tar lang tid. Ny drøm knust. Bare fortsett. Steg for steg. 

Ø, Ø og K gikk omtrent 50 meter foran meg. Jeg prøvde å tette luka, men klarte det ikke. Vi er nært nå. Rundt den svingen der, så ser vi målområdet. Plutselig ser jeg Kolbjørn sette opp farten. Sånn virkelig. Han løper som en gal hund. Øyunn hiver seg på hjul med Øystein hakk i hæl. Et skranglete orkester løper det skroget holder. Kolbjørn fremst, hals over hode, og Øyunn etter med GPS. Kolbjørn har fått los på en konkurrent og vil ta vedkommende igjen. Han brøler til skremte turgåere: «Hvor er løypa! Hvor er løypa!» Ingen vet og ingen rekker å forklare. Øyunn må gi opp å hente han inn og Kolbjørn løper feil trase og krysser målstreken fra feil side. Arrangøren godtar hans lille feilsteg og Kolbjørn har løpt sin første 100-miles.

Selv har jeg bare litt igjen og tror du jaggu ikke jeg tar igjen en stakkars jævel på oppløpssida. Jeg tyner meg forbi og møter en angrende synder på toppen. Jeg sier til Kolbjørn at det hadde vært hyggelig å krysse mållinja sammen og han prøver å samle tankene rundt en forklaring. Jeg avbryter ham for nå ser jeg mållinja. Folk klapper og det ringes i bjeller. Jeg brøler! Fra dypet. Jeg løper og brøler og ler. Jeg har klart det. 30 timer og 16,2 mil. Jeg er i mål. Jeg er i mål. 

Det tar minst to dager å samle tankene etter løpet. Jeg snakker i telefonen til jeg sovner den kvelden og i bilen hele neste dag. Snakker med mine nærmeste, med osteopat Thomas om treningsopplegg nå og restitusjon. Snakker med min mentor Ellen Langen og så lenge dekninga rekker med Erik Fygle.

Vel hjemme på tirsdag får jeg en slags fylleangst skyllende over meg. Hva skjedde egentlig. Hva har jeg gjort, hva har jeg sagt? Jeg må melde mine løpepartnere og uforbeholdent beklage alt det rare som måtte ha kommet ut av meg. 

Nå sitter jeg igjen med en dyp tilfredshet og et meget sterkt ønske om mer. Jeg tenker at alle burde finne seg sin ultra. Et hårete mål som de kan oppnå. Et som er målbart og konkret. Ikke for å bli bedre mennesker, men for å ha det bedre som menneske.

Minnene om Øyunn, Øystein, Morten og Kolbjørn i enn irrgrønn skog, en myk sti og duggfriskt, vårferskt gress en maidag i 2021 vil aldri slettes fra minnebanken min. Jeg gråter mens jeg skriver dette og gleder meg over opplevelsen. Takk til dere alle og takk for at dere ville dele dette med meg. Skogen, stien og bildet på selve livet. Det blir ikke bedre om du gir opp. Det er bare å fortsette. Steg for steg. Herfra og helt til verdens ende.

“Jeg tenker at alle burde finne seg sin ultra. Ikke for å bli bedre mennesker, men for å ha det bedre som menneske.”

— Ole Marius Røsten